Fredag 24. september 2010
Meru ja, hvor skal vi starte?
La oss komme men noen quotes fra de første dagene i vårt nye hjem:
- Frida: Nå har vi vært her én time. Det har skjedd mye på den timen!
- Gina: Én time mindre til vi drar hjem! Men nøklene er i hvert fall skinnende da, det skal de ha!
- Frida: De har speil her jo. Det er luksus!
- Frida og Gina: Der fikk vi gardiner også gitt!
Førsteinntrykk!
Det ble mange inntrykk på en gang da vi kom til Meru, og spesielt da vi fikk se rommet. Vi var ikke sikre på hva vi forventet, og hva vi så for oss før vi kom, men litt skuffet ble vi uansett :p Mye følelser knyttet til at vi skal være her en lang stund. Vi begynte å telle ned uker og dager til vi skal reise hjem. Studieuke i Nairobi er allerede bestemt om litt over 2 uker. Allikevel begynner vi nå å like stedet mer og mer, og har et annet syn på ting. Menneskene her behandler oss fantastisk.
Dette var det som møtte oss på hostellet i Meru:
- Ett hvitt, tomt og trist rom.
- På rommet var det kun sprinkel-køyesenger og et skap. Fort så vi at halve skapet er låst med hengelås, ergo lite skapplass til oss.
- Vinduet dekker den ene langveggen. Kjipt å ikke ha gardiner.
- En vask! Hurra! Nei vent, den er tett, og ikke noe vann.
- Første lykkerus: der kom det en mann med to pulter. Utrolig hvor mye glede det ga!
Halleluja! Vi får gardiner også! Som følge av gardinene fikk vi også én stol, fordi gardin-mannen trengte noe å stå på. Stol nummer to kom noen dager senere da vi spurte. Fordi vi ikke hadde plass til alle matkjelene og tallerkenene på bordet fikk vi også et tredje bord. Maten til de rike muzunguene (hvite personene) blir nemlig servert på rommet. Tenk, frokost på senga hver dag!
- Mat ja, det er kanskje ikke uventet et kapittel for seg selv. Tross missforståelser, kommunikasjonsvansker og diabetes-hensyn er maten nå over all forventning.
- Vi hadde fellesbad – trodde vi. Badet har vist seg å være vårt eget. Hurra for det! Vi må riktignok gå igjennom et annet soverom, men doen trekker ned, vi har vann i dusjen (bare kaldt, men det går bra). Og vi har nøkkel, sånn at de andre beboerne ikke skal bruke det.
Definisjonen på hostell:
Vi trodde hostell var et sted man kunne leie rom på, men litt lavere standard enn hotell. Meru Branch Hostell er ikke sånn! Her er det lite. 7 rom. 3-4 køyesenger i hvert rom. 1-2 personer i hver køye. Her bor det mange skravlete og høylytte jenter. De bor her fordi de går på skole i omegn. Hver sin mobil med musikk = mye lyd. Maten til de andre beboerne blir servert på oppholdsrommet – der det kun er noen få benker, én kjempeliten tv og et bord der maten blir servert på. De spiser derfor maten sin på rommet. ”Badet” til jentene vet vi enda ikke hvor er, men de pusser tennene i en ”bekk” som går utenfor huset.
Gina med hostellet i bakgrunnen.
Naborommet som vi går igjennom for å komme til vårt rom.
Dusjen vår inn til venstre...
Doen vår uten doring. Går forresten ikke an å lukke døra helt heller.
Susan og damene på kontoret.
Gina og Susan på rommet.
På kontoret her jobber det fem damer: Mercy, Faith nummer 1, Carol, Eunice og Faith nummer 2. Faith, hovedmanageren, er på ferie, så hun har vi enda ikke møtt. Mercy er den vi har blitt mest kjent med. Veldig koselig dame, som gjerne vil lære litt norsk.
Susan, en av jentene som bor her, viste oss rundt den første dagen. Hun scorer på modenhet og vi kan se for oss at vi kommer til å bli godt kjent med henne. Alle de andre jentene er også gira og glad for at vi er her, og vi hører ofte at navnene våre eller muzungu blir nevnt. De ler også stadig av oss når vi går forbi dem.
Kontoret utenfra.
Frida: Post-it-lapper er noe av det smarteste jeg har tatt med meg, sammen med insulin da!
De medbrakte post-it-lappene blir flittig brukt. Daglig skriver vi ned blant annet morsomme kommentarer, ting vi skal huske og ting vi savner.
23/9-10: Savn – McFlurry, fresh air, wasa-havreknekkebrød med tunfisk og agurk.
Konklusjon: det går seg til! (og vi har det ikke så ille som det kanskje høres ut som!)
